Den vanskelige hvilen

Dette skriver jeg først og fremst for å huske noe jeg selv trenger. Faktisk, så har jeg tenkt å bruke noen timer av min arbeidstid kun på dette – meg selv. Radikalt! Trøsten er at jeg heldigvis ikke får betalt for å jobbe her helt enda. Samtidig er jeg lite fan av å legge ut egenterapautiske tekster på nett uten mulig relevans for andre. Så når dette postes er det med en baktanke om at kanskje, kanskje enkelte andre der ute også har et noe anstrengt forhold til dette lille ordet: hvile.

Det har seg slik at jeg tilfeldigvis det tre siste månedene har endt opp med å lese hele tre bøker som alle handler om eller berører temaet hvile. Og etter en forespørsel om å hjelpe til i kirka vi er en del av her og en nesten to ukers juleferie viser seg at jeg nok ikke helt har lært leksa. Enda (jeg velger å være optimist foreløpig). Det vil være en overdrivelse å si at å avslå en forespørsel og å bruke 10 dager på å være uproduktiv har ført til en mental krasj. Men spør du mannen min vil jeg tro han kan bekrefte at jeg muligens har vært litt – hva sier man igjen – ustabil.

I boka ”Living in rhythm with life” (2006) skriver Mike Breen: ”As disciples of Jesus, we need to rediscover from Scripture how to live fruitful lives of balance: work from rest, rest from work”. Senere gjør han også et poeng ut av at hvile kommer før arbeid; at vi er skapt til å arbeide ut fra hvile og at hvile må planlegges inn før andre avtaler. Han minner oss om at sabbaten, hviledagen, var menneskets første dag på jorda i følge skapelsesberetningen i 1. Mosebok kapittel 1-2.

Jeg har møtt Mike et par ganger, og han virker som en relativt klok mann. Så en av tingene jeg bestemte meg for (og har lykkes med så langt!) i Thailand er å prøve å gjøre nettopp det. Arbeide ut fra hvile. Planlegge inn hvilen først. Dvs at jeg alltid tar fri før en reise heller enn kun etter, at jeg har enkelte dager av uka som er hellige til hvile, og nå: at vi kun 7 uker etter ankomst i Thailand dro på ferie. Hva jeg har lært så langt? At jeg synes det er enklere å hvile ut fra arbeid og ikke motsatt, ikke fordi det gir bedre resultater, men fordi det gir meg mindre dårlig samvittighet. Noe som vel peker på at det å arbeide ut fra hvile er en praksis jeg med fordel kan fortsette med.

For hva sier dette egentlig om meg? For det første forteller det meg at jeg har et behov for å fortjene å hvile. Når jeg er sliten lurer jeg alltid på om jeg har grunn til å være sliten før jeg kan tillate meg selv å hvile. Jeg minner meg selv om at jeg ikke er småbarnsmor og nok ikke vet noe om hva det egentlig er å være sliten. Jeg lurer på om Kjetil ville vært like sliten hvis han hadde gjort det samme som jeg nettopp har gjort. I det hele tatt: kan det forsvares at jeg føler meg trøtt? Og hvis ikke: kan jeg virkelig sette meg ned? Hodet mitt vet det innlysende: hva er det å spørre etter? Jeg er sliten! Er ikke det nok informasjon til å unne seg litt hvile? Følelsene derimot…

Thomas Sjødin har viet en hel bok til temaet hvile (Mens du hviler, 2014), og noe han skriver i et av de siste kapitlene treffer et punkt hos meg: ”Jeg møter stadig flere mennesker som bruker nettopp [disse] ordene om underskuddet på ro og hvile: ”jeg strekker ikke til”. Som om det ikke er oppgavemengden eller tyngden av ansvaret som er problemet, men det at man selv ikke føler seg høy i hatten. Jeg for følelsen av at der vi tidligere sukket ”det er for mye”, sukker vi nå ”jeg strekker ikke til”. Sjødin fortsetter: ”Og da må man spørre seg: hvem er det som har kommet opp med tanken om at vi må strekke til? Og hvem har i så fall fastsatt og normert hvor langt et menneske skal strekke til?”. Jeg lar spørsmålet henge litt.

Sjødin fortsetter med å formulere det han kaller ”Sjødins trossats”: ”Du trenger ikke strekke til. Det holder at du er til. Alt utover det er en bonus.”

Helt ærlig: jeg liker det Sjødin skriver, men den overnevnte trossatsen var jeg frista til å utelate. For det åpner jo opp for all slags latskap, gjør det ikke? Hva med våre talenter, gaver, verdens behov… Det rokker med noe. Jeg kan prøve å forsvare det teologisk, at det ikke er helt innafor. Vi er jo ikke bare skapt til å nyte livet, er vi? For hvis vi er, hvorfor skapte Han oss i sitt bilde til å herske gjennom å tjene og skape? Men argumentene holder ikke. For det første tror jeg ikke det var det Sjødin mente: at vi bare er her for å nyte. Jeg tror han også vil verden noe. For det andre er det ikke teologien som gjør at jeg fristes til å utelukke de siste ordene. Det ligger noe annet under.

En annen bok gir meg ord til å sette på problemet. Neil Cole, en av mine favorittforfattere, skriver i boka ”One Thing” (2016) om det han kaller ”Martasyndromet”. Han henviser til historien om søstrene Marta og Maria hentet fra Lukas 10. Marta (jeg liker å tenke at hun er den eldste søsteren – ærlig talt, hun oser storesøster) er travelt opptatt med å stelle i stand til selskap, mens Maria (oser lillesøster!) setter seg ned for å lytte til Jesus og bryr seg ikke om å hjelpe til. Dere kan nå antageligvis lukte mariaforakten min lang vei i det jeg skriver. Her kan det, med fare for å avspore oss alle, nevnes at ingen av mine fire lillesøstre er slike typiske lillesøstre. Mine foreldre er ekstraordinære. Men, tilbake til historien: til min forferdelse ender den med at Marta – og ikke Maria (!!) – får kjeft/korreksjon/kall det hva du vil av Jesus.

Cole skriver: “The Martha syndrome is the fact that most who suffer from the same stressful extreme of Martha actually prefer it over the relaxing and spiritually enriching practices of Mary. When the story is presented to someone who suffers from the Martha syndrome, he or she still prefers Martha`s way over Mary`s – and Jesus`. People justify this by passionately proclaiming: “If we don’t act like Martha, nothing will ever get done in this church!”

Offentlige bekjennelser er ofte hverken passende eller sjarmerende, men dere skal få en av meg likevel: Marta har min dypeste sympati. Og det er vel en fare for at det er dette Martasyndromet som gjør at jeg reagerer på Sjødins uttalelser om å være til.

Det er på tide å runde av mitt lille ”note to self”. Og jeg kunne gjort det med klisjeen om at ”det vi vet noe om kan vi gjøre noe med”. KAN vi det? Ja, vi kan vel det. Men GJØR vi det? Vel, det vil tiden vise.

 

Advertisements

One thought on “Den vanskelige hvilen

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s