For barna i nabolaget

Jeg har tidligere skrevet om huset jeg og Kjetil bor i her i Thailand. Det er ikke lenger bare vår bolig, men et kollektiv for flere som ønsker å leve sammen med en hensikt. Så langt har vi kalt det ”disippelhuset”.

En av damene som bor sammen med oss er Lekh. I flere år har hun hatt en drøm om å gjøre noe for barna i nabolaget rundt oss. Mange familier er preget av foreldre som ikke er tilstedeværende eller drikker for mye, og det går ut over barna. Lekh har ønska å gi disse barna relasjoner til andre voksne som bryr seg, og drømmen var musikkundervisning for barn i nabolaget. Det var bare det han hun for det første var alene om det, og for det andre ikke spiller et instrument…

Gjennom disippelhuset har hun fått et fellesskap som har kicka på drømmen hennes. Noen å dra lasset sammen med, og i tillegg flere som kan være med å undervise musikk! Det har resultert i ”musikklubben” i Khamsaithong, som er området vi bor i. Hver lørdag formiddag samler vi mellom 12-20 barn for lek, moro og musikkundervisning. Hver gang avslutter vi med andakt og bønn for tema barna selv ønsker vi skal be for. Vi opplever at mange av barna kommer tilbake gang etter gang, og vi begynner å bli godt kjent med dem. En herlig gjeng!

Nye oppgaver

De siste årene har Agenda1 menighetsnettverk som jeg har jobbet mye med vokst noe voldsomt. I løpet av 2017 økte det fra ca 190 til ca 270 menigheter i Norge og utlandet. Det har ført til nye arbeidsoppgaver for meg. Nå blir fokuset Asia, ikke bare Thailand!

En av oppgavene mine i Thailand har vært å være med å drive nettverket her i landet, og jeg har i den forbindelse reist rundt og besøkt mange menigheter og undervist flere steder. Agenda1 har fantes i Thailand og Kambodsja lenge, men nå begynner dørene å åpne seg for nye land i Asia. Les gjerne mer om dette på IMIs blogg: http://imikirken.no/blogg/fartsblind. I januar 2018 starta vi på Filippinene, vi har hatt “smaksprøve” i Bangladesh, og vi har menighetsledere fra flere land som er interesserte, bl.a Nepal, India og Pakistan. Og inn i det er planen at jeg skal ha en rolle.

Menighetene som er en del av Agenda1 møtes en gang i halvåret til lokale lærefellesskap, og i tillegg blir de fulgt opp mellom samlingene. I det siste og fremover kommer jeg til å jobbe med hvordan vi kan gjøre denne oppfølgingen bedre, og hvordan vi kan organisere den i nye land vi starter i. En av fordelene med det er at jeg også får lov til å besøke en del av disse landene… Her følger noen bilder fra to turer jeg har hatt de siste månedene, til Bangladesh og til Filippinene.

 

Første “kultursjokk” i Bangladesh var på flyet: fra supersmilende Thaiflyvertinner til strenge Biman air-verter. Hadde hørt fra før at i arbeidslivet i Bangladesh er det et tegn på å ikke være seriøs hvis man smiler for mye. Kanskje det kan være noe i det? Turen forøvrig var super, vi landa i Dhaka, hovedstaden, på rutetid og visum ordna seg uten noe problem. Jeg kan forøvrig nevne at jeg elska Dhaka!

 

Dhaka er verdens tettes befolkede by. Da jeg spurte sjåføren på vei fra flyplassen hvor mange som bor her fikk jeg til svar (etter litt tenketid): “Madam, it`s big”. I etterkant har jeg lest at byen rommer ac 15 mil mennesker, og at mange pendlere bruker fem timer i trafikke hver dag. Da er det greit med små kjøretøy som kommer forbi her og der; Dhakas versjon av “tuktuk”.

 

Et av målene for Agenda1 er å ikke bare være avhengige av ledere fra Norge for å kunne drive nettverket, men å la aseater være med å ta ansvar for arbeidet i andre land enn sitt eget. Her er jeg sammen med to Agenda1-ledere fra Kambodsja som var med å underviste på Agenda1 i Dhaka; Chaya og Sopheavy.

 

Fra en gåtur i en av Dhakas sidegater. Trafikken er ikke representativ!

 

Manila, Filippinene. Vi var invitert til å starte Agenda1 for menigheter som er en del av “Destiny”, en menighetsbevegelse på Filippinene som også har sendt misjonærer til flere land i Asia.

 

Meg og Marit fra Thailandstaben og Anne-Kristin og Steve Bruns fra IMI sammen med noen sentrale Destinyledere. Helt til høyre Paul og Almera Yadao som er de øverste lederne for bevegelsen. Nydelig gjeng!

 

Nye venner med kall til misjon: Fria til venstre har en drøm om å flytte til Vietnam og Elai som drømmer om Japan.

Hippieliv?

Desember 2013 kjøpte Kjetil og jeg hus – og siden har vi stort sett aldri bodd alene bare oss to. Før vi flytta til Thailand. Her har vi hatt et stort hus helt for oss selv i nesten et år. Merkelige greier! For to uker siden forandra det seg, dog.

Vi har bedt og tenkt en del de siste månedene. Hvordan kan vi involvere oss mer i landsbyen vi bor i; ”flytte inn” i nabolaget ordentlig? Vi ønsker å bety en forskjell og være lys og salt der vi er, men hvordan ser det ut i denne nye konteksten? Det eneste vi var sikre på var følgende: vi kan ikke gjøre det alene. Både fordi vi ikke kan språket og kulturen ordentlig, men også fordi to er en lite solid størrelse.

Så åpna det seg en mulighet. Actahuset i Mukdahan (bofellesskap for unge voksne som ønsker å bo sammen med en hensikt) ble lagt ned, uten at drømmen til de tidligere beboerne ble borte av den grunn. Plutselig hadde vi to damer der som ønska å bety en forskjell i nabolaget også – men som ikke hadde et sted å bo. Og gjett hva: vi hadde et sted de kunne bo! Huset vårt er nå omdøpt fra ”Live og Kjetil sitt hus” til ”disippelhuset”, og vi er i gang med å legge planer sammen om hvordan vi best mulig kan være til velsignelse for landsbyen. Med oss er også Lekh, som bor i Laos til vanlig, men som tilbringer helgene i Mukdahan. Hvordan det kommer til å se ut vet vi ikke helt enda. Vi vet bare at det er spennende. Og at vi tror det blir bra!

Tross alt, har vi tidligere overlevd en sørlending, fem amerikanere, en finnmarking, en kvæfjordværing, en gjesdalsbu og ymse østeuropeere og backpackere (ikke alle på en gang, altså!), bør vel 2-3 thaier være piece of cake?

Fra Actahusavslutning for et par uker siden. De to som har flytta inn hos oss er Gem (nr 2. fra venstre) og Pook (i midten).

 

Selfie før ut å be for syke i går. Med oss har vi Dæng (i rødt), som er kollegaen til Gem. Huset vårt i bakgrunnen. Kjekt å kunne gjøre noe for å velsigne andre sammen!

 

Besøk og bønn hos ei dame med diabetes og mye smerte. Hun bor like i nærheten av jobben til Gem og Dæng, og de kommer til å fortsette å stikke innom henne. Be gjerne dere der hjemme også!

 

Utsikt fra “disippelhuset”; hage og rismarker.

TCLN og Impuls-retreat

Forrige uke var full gass – først møte kirkeledere fra nettverket vårt i Thailand og så tilbringe tid sammen med sentrale ledere i Impulsteamet vårt. Utrolig bra folk og utrolig bra samlinger! Her følger litt tekst og bilder som forklarer mer.

 

TCLN

TCLN, Thailand Christian leader network, er en årlig samling hvor vi samler sentrale ledere fra ulike deler av arbeidet vårt for fellesskap og inspirasjon. Denne gangen møttes vi i Mukdahan. Før selve arrangementet starta hadde vi en kveld med de viktigste nøkkellederne i Agenda1-arbeidet vårt, og bildet over viser to av dem: Tui og Bong. Disse to leder en menighet i Buriram, på grensa til Kambodsja, og er i tillegg med å lede et Agenda1-nettverk i Nord-Thailand. De er strålende eksempler på mennesker som ikke bare har makta å ta implemenetere ideene fra Agenda1 i sin egen menighet men som også brenner for å gi det videre til nye kirker og ledere. To favoritter!

 

Martin og Irene Cave fra IMI-kirken i Stavanger var talere under TCLN. De underviste om temaer som både oppmuntra og utfordra – og som jeg mener er helt sentrale for å utvikle kirka i Thailand: å leve i og tjene i Guds kjærlighet og kraft, å være ledere som slipper til og løfter frem neste generasjon og om hvordan kirka trenger å være “god jord” hvor mennesker kan få vokse og bære god frukt. Nevnte jeg forresten at vi hadde to fantastiske oversettere? Stor applaus til Pook og Ingeborg-Anna!

 

Impuls-retreat

Impulslederne våre er travle folk med mye ansvar. Vi ønska å samle dem for å bruke tid sammen som “familie”; hvile, ha det gøy sammen, be for hverandre og snakke litt om arbeidet videre. Herlig tid sammen med herlige folk! På bildene over kan dere se Kung og Dønn grille god  middag til hele gjengen.

 

God stemning og mye latter!

Rammen for retreaten var nydelige Bo Tree resort i Mukdahan. Vi elsker Mekongelva og det store treet som minner oss om å ha dype røtter i Guds kjærlighet!

Mye spennende på gang!

Den siste måneden har det skjedd en hel del her i Thailand.

Vi har hatt samling 4 av Agenda1 for to av lærefellesskapene våre i henholdsvis Ubon og Phibun, og med det runder vi av første runde med Agenda1 på disse stedene. Veien videre er ikke helt avklart, men relasjonen fortsetter og vi jobber nå med å se for oss hvordan en evt fase 2 kan bli. Nesten samtidig har vi også startet opp et nytt Agenda1fellesskap i Nord – i Mae La Noi med kirkeledere fra Karenfolket som bor i området der. I tillegg begynner vi å ane at staben fra Thailand etterhvert kommer til å være med å ta Agenda1 videre ikke bare til nye steder i Thailand men også internasjonalt. Nevnte jeg at det jobbes med å starte et nytt Actahus (bofellesskap for kristne unge voksne som vil bo sammen med en hensikt) i løpet av kort tid?

Her ligger vi ikke på latsida (og det er kanskje delvis grunnen for at det er lenge siden sist jeg har skrevet – sorri, folkens…)

Steve og deler av den Thailandske staben vår (fra venstre Tik og Phen) sammen med stolt deltager på Agenda1 i Phibun. Er det siste samling MÅ man faktisk få diplom. Blant de små ting som er store i Thailand.

 

Steve sammen med ekte helter. Disse damene ble med på Agenda1 for noen år siden – og fant plutselig ut at de ikke trengte å vente på at Pastoren skulle komme til landsbyen deres for å fortelle andre om Jesus. De starta en barnekirke som trekker masse barn, og nå etterhvert også flere voksne.

 

Imi har i noen år hatt relasjon til Paul Yadao, en Fillipinsk pastor med et stort nettverk av menigheter rundt om kring i verden (og særlig i Sør-Øst Asia),  og da de skulle ha medarbeidersamling for Asiastaben sin i Chiang Mai ble flere fra staben i IMI internasjonalt invitert. Det ser ut til at det nå blir oppstart av Agenda1 på Fillipinene, og vi som jobber i Thailand er invitert med for å dra dette nettverket. Spennende!

 

Det var utrolig spesielt å møte gjengen til Paul Yadao; en følelse av å møte familie. Ganske spesielt å kunne møte noen fra en helt annen kultur og fra et helt annet sted, og likevel kjenne at vi hører sammen! Her er jeg sammen med fillipinske Rose, som jobber i bank og som misjonær i Singapor

 

Vakre Nord-Thailand! Her er vi på plass i Mae La Noi, på grensa til Myanmar.

 

Tui og Bong, to kirkeledere som allerede er en del av Agenda1-nettverket vårt i Thailand. De tok initiativ til å starte i Mae La Noi (Tui er derfra men er pastor i en kirke i en annen del av landet), og kommer til å være nøkkelpersoner i arbeidet vi gjør her. For en ufattelig styrke å stå sammen med disse to! De eier så mye av Agenda1-DNAet og kjenner i tillegg kulturen i nord.

 

Nesten hele gjengen som var samla til Agenda1 i Mae La Noi (noen måtte dra tidligere – de fleste kommer fra fjellandsbyer som er ganske tungvindte å nå med motorsykkel nå i regntida, og da tar det tid. Alt man må tenke på…). Herlig gjeng!

Forsøk på en oppdatering

22. februar ble forrige blogginnlegg lagt ut og så ble det brått stille fra oss. Det skyldes ikke at vi har hatt for lite å skrive om, det handler snarere om at det har vært litt for masse. Her kommer derfor en liten oppsummering av den siste drøye måneden!

 

Agenda1-tur

I slutten av februar/begynnelsen av mars arrangerte Thailand Christian Network som vi jobber for to Agenda1-samlinger i ulike steder i landet, og jeg (Live) fikk bli med på det. Har du enda ikke fått med deg hva Agenda1 er kan jeg kjapt nevne at det et nettverk av menigheter med lokale lærefellesskap rundt omkring både i Norge og andre steder i verden. Menighetene møtes for å utveksle erfaringer, få nye verktøy for å lettere kunne nå nye mennesker der de bor og få legge planer for arbeidene sine videre.

Jeg (Live) har vært en del av Agenda1 i flere år i Norge, men dette var min første samling i Thailand. Utrolig spennende å gøy å få oppleve det et nytt sted og ikke minst bli kjent med nye folk! Vi besøkte to steder: Buriram, sør for Mukdahan og Mae Sai, en by i ”det gyldne triangelet” i Nord; på grensa til Myanmar og Laos.

Et av teamene i lærefellesskapet i Buriram forteller om hvordan de lykkes i arbeidet i menigheten for tida.

 

Utsikt i Buriram. Nydelig område!

 

Min flotte kollega Pook i Mae Sai hvor vi hadde Agenda1 noen dager seinere. Legger ut minst mulig bilder med ansikter her da folka som er samla er fra et naboland der misjon er forbudt.

 

Agenda1 Mae Sai. Her jobbes det i grupper for å snakke om muligheter videre.

 

Skoleavslutning i Ubon

Jeg hadde knapt rukket å komme hjem før vi dro av gårde på tur igjen. Skoleferien i Thailand starter i mars, og vi hadde lova å ta de to elevene til Kjetil med på en ordentlig skoleavslutning. Det gjorde vi i Ubon, ca 2,5 timer kjøring fra der vi bor. Her spiste vi god mat, var på kafé, overnatta en natt på hotell, bada i to forskjellige badeland og koste oss!

Hanna-Olise (ved siden av Live) og Josefine (innerst) er to herlige jenter som det er lett å ha det gøy sammen med! Her spiser vi japansk mat, en av favorittene til jentene. God stemning!

 

I vannland i Ubon. Tror vi voksne hadde det minst like gøy som barna!

 

Bryllup

Vi snudde i døra etter å ha kommet hjem fra skoleavslutning i Ubon også, og denne gangen bar det til en nok en ny by: Surin. Her fikk vi være med i bryllupet til Martine fra Norge og Somchai fra Thailand. En herlig fest med en god blanding norske og thailandske tradisjoner. Martine har jobba som lærer i Mukdahan sammen med Kjetil, og det var stas å få være med og feire dem. Somchai og Martine flytter nå til en liten by utenfor Surin for å starte kafè og vise mennesker i byen hvem Jesus er.

To stolte og spendte brudepiker på vei opp kirkegulvet

 

Brudeparet

 

Meg og min nydelige kollega Phen på bryllupsfest

Bryllupet hadde gjester fra flere ulike land, og her er det brudgommens tidligere kollegaer fra Laos som danser tradisjonel Laos-dans sammen med brudeparet

 

Impuls

Etter noen dager hjemme i Mukdahan dro vi tilbake til Surin igjen, denne gang for å være med på Impuls. Noen av dere kjenner kanskje til denne ungdomsfestivalen fra Norge? Vel, den finnes i Thailand også! Masse flotte ungdommer var samla for å lovsynge sammen, få undervisning og være sosiale. Jeg og Kjetil fikk tale på det ene møtet (spennende!).

For oss var nok høydepunktet med Impuls likevel å få være en del av den lokale gjengen som arrangerte Impuls. Da vi dro fra Tromsø dro vi fra en fantastisk flott kirkefamilie som vi har kjent og kjenner en sterk tilhørighet til og det har vært skikkelig vondt å forlate dem. I løpet av de siste månedene i Thailand har vi fått kjenne mer og mer at vi har fått tilbake noe av det vi reiste fra i Tromsø. Vi begynner å få venner og bekjente som føles mer og mer som familie og som vi har en sterkere og sterkere tilhørighet til. Det er rart og vanskelig å forstå at det går an å bli så glad i noen i løpet av bare noen få måneder. Det er rart å kunne kjenne et slikt dypt fellesskap til tross for at vi ikke har vært sammen så lenge. Men det er noe vi er enormt takknemlige for!

Temaet for Impuls i år – go deeper, grow stronger.

 

Kaos når man forsøker et gruppebilde med så mange!

 

Actateamet på besøk

Da vi arrangerte Impuls var det også med hjelp av et team av norske ungdommer fra Acta bibelskole i Stavanger. Blant disse var også vår ”reservelillesøster” Johanne og hennes forlovede, Håkon, og FYTTI så godt det var å se dem igjen! Vi fikk noen dager sammen med dem også etter Impuls og er superglade for det. I løpet av disse dagene fikk vi også bli kjent med de andre fra Acta-teamet, og vi kan konstatere at det er håp for norsk ungdom. Fin gjeng!

Johanne og Håkon foran en av favorittkafeene våre – Mays.

Actateamet på sightseeing i Mukdahan.

 

Hjem til Norge en tur

Og så, før vi egentlig hadde fått summa oss, var det på tide å dra på ”sommerferie” til Norge. For å være ærlige var vi kanskje ikke helt klar for å dra tilbake til hjemlandet da vi dro. Følelsen var at vi akkurat virkelig hadde landa i Thailand og det føltes både rart og på en måte feil å skulle dra da. Så heldige vi er som har det så bra at vi ikke egentlig hadde behov for å dra hjem. Og så heldige vi er som, til tross for en travel siste måned, har fått ha en periode med mye hvile slik at det ikke var noe desperat behov for ferie.

Men, når det er sagt: så herlig det er med vår i Norge og tid sammen med familie og venner. Vi nyter det nå som vi først er her!

Vår på sørlandet og inspeksjon av ny nevø. Herlig liv!

Gode nyheter

Vi har fått arbeidstillatelse! Og det har gått mirakuløst fort og enkelt. Arbeidtillatelse betyr at vi nå kan søke om ett års visum og dermed slipper å bruke både tid og penger på å stadig reise ut av landet for å fornye papirene våre. Det er en stor fordel!

På forrige blogginnlegg kunne du lese om noe av det jeg liker best med Thailand. Av flere grunner var det Thailandske byråkratiet ikke med på lista over topp ti. Å klare å ha styr på alle regler, alle skjemaer som må fylles ut og alle dokumenter som må legges ved krever en mastergrad – minst. De siste ukene har vi samla og underskrevet en relativt stor bunke for å kunne søke om arbeidstillatelse. Det hadde ALDRI gått bra uten Aiw, en av mine kollegaer som har fiksa det meste for oss. All ære til henne!

Tirsdag forrige uke fikk vi så besøk på jobb av noen av de som arbeider på kontoret som behandler disse søknadene. De gav oss beskjed om at det nok ikke kom til å være noe problem for meg å få arbeidstillatelse, mens det var værre med Kjetil. Som lærer arbeider Kjetil ikke like direkte med TCN som meg, og det var dermed ikke like tydelig for dem at hans arbeid “gagner det Thailandske samfunnet”. De sa også at dersom vi leverte inn søknaden hans slik den var nå kom vi garantert til å få avslag og til å måtte gå mange, lange runder via Bangkok for å prøve å få arbeidstillatelse for ham likevel. Men: de ville gjerne hjelpe oss med å få dette til. De foreslo å vinkle søknaden hans på en annen måte og tilbudte seg å se noe bort fra deler av jobben hans. Siden visumet vårt snart gikk ut og det hadde vært en fordel å få arbeidstillatelsen i orden før dette lovet de oss til og med å lage en hastesak på søknaden vår. Vi leverte papirene, noe omformulerte, dagen etterpå, og to dager senere satt vi med tillatelsen i hånda. Snakk om goodwill! Vi har ikke møtt disse folka før og de hadde ingenting å tjene på det, men likevel valgte de å strekke seg langt for å hjelpe oss. Vi føler oss velsigna!

 

Ti (gode?) grunner til å bo i Mukdahan

Vi trenger en ny lærer til den norske skolen her i Mukdahan! Ikke fordi Kjetil har tenkt å slutte, men fordi hun som nå er lærer på ungdomsskolen gjør det. Lurer du på å søke gjør du lurt i å fotsette å lese under. Her kommer min uoffisielle liste over ti ting jeg elsker med Thailand:

1. Å gå barføtt. Vi hører rapporter om kaldvær, snø, slaps og regn fra Norge. Her er vinden kjærkommen og solkremen stadig parat….

 

2. At pasjonsfrukt bare koster 25 kr kiloen (og det er å regne som relativt dyr frukt her).

 

3. Å kjøre scooter! I forhold til å skrape ruter og sette seg inn i en iskald bil er det en helt grei frihetsfølelse.

 

4. Maten. Ja, jeg skal innrømme at Isaan-området som vi bor i har en forkjærlighet for innvoller. Men det serveres nok av andre ting også. Og. Det. Smaker. GODT.

 

5. Denne er kanskje mest for meg, men dog: Jeg elsker at damer rundt meg kan gå i særdeles høye hæler og at jeg likevel er høyere enn dem… Dream come true!

 

6. Språket! Ja, det er annerledes, og ja, det er lett å bli gal av at et ord kan bety fem ganske så forskjellige ting alt etter tonefallet du bruker. Men bortsett fra det er (muntlig!) Thai herlig lite komplekst. Ingen uregelrette verb, ingen objektsform, du bruker samme verb uavhengig av hvem som er subjektet, du kan kutte ut en haug ord uten å miste meninga i setningen, og ikke minst: det høres så FINT ut!

 

7. Mekong river. Kan ikke beskrives, må faktisk bare oppleves.

 

8. Google-translate oversettelser. Du finner disse på alt fra t-shorter, pynt, oppbevaringsbokser, stash og veggpryd. Episk!

 

9. Her blir jeg mer avhengig av Kjetil (og Gud!) enn før. Det er vel gjerne sånn det er i nye situasjoner?

 

10. Sist, men ikke minst: FOLKA! For en fantastisk gjeng vi har fått bli kjent med her. De utklasser resten av lista, lett.

Den vanskelige hvilen

Dette skriver jeg først og fremst for å huske noe jeg selv trenger. Faktisk, så har jeg tenkt å bruke noen timer av min arbeidstid kun på dette – meg selv. Radikalt! Trøsten er at jeg heldigvis ikke får betalt for å jobbe her helt enda. Samtidig er jeg lite fan av å legge ut egenterapautiske tekster på nett uten mulig relevans for andre. Så når dette postes er det med en baktanke om at kanskje, kanskje enkelte andre der ute også har et noe anstrengt forhold til dette lille ordet: hvile.

Det har seg slik at jeg tilfeldigvis det tre siste månedene har endt opp med å lese hele tre bøker som alle handler om eller berører temaet hvile. Og etter en forespørsel om å hjelpe til i kirka vi er en del av her og en nesten to ukers juleferie viser seg at jeg nok ikke helt har lært leksa. Enda (jeg velger å være optimist foreløpig). Det vil være en overdrivelse å si at å avslå en forespørsel og å bruke 10 dager på å være uproduktiv har ført til en mental krasj. Men spør du mannen min vil jeg tro han kan bekrefte at jeg muligens har vært litt – hva sier man igjen – ustabil.

I boka ”Living in rhythm with life” (2006) skriver Mike Breen: ”As disciples of Jesus, we need to rediscover from Scripture how to live fruitful lives of balance: work from rest, rest from work”. Senere gjør han også et poeng ut av at hvile kommer før arbeid; at vi er skapt til å arbeide ut fra hvile og at hvile må planlegges inn før andre avtaler. Han minner oss om at sabbaten, hviledagen, var menneskets første dag på jorda i følge skapelsesberetningen i 1. Mosebok kapittel 1-2.

Jeg har møtt Mike et par ganger, og han virker som en relativt klok mann. Så en av tingene jeg bestemte meg for (og har lykkes med så langt!) i Thailand er å prøve å gjøre nettopp det. Arbeide ut fra hvile. Planlegge inn hvilen først. Dvs at jeg alltid tar fri før en reise heller enn kun etter, at jeg har enkelte dager av uka som er hellige til hvile, og nå: at vi kun 7 uker etter ankomst i Thailand dro på ferie. Hva jeg har lært så langt? At jeg synes det er enklere å hvile ut fra arbeid og ikke motsatt, ikke fordi det gir bedre resultater, men fordi det gir meg mindre dårlig samvittighet. Noe som vel peker på at det å arbeide ut fra hvile er en praksis jeg med fordel kan fortsette med.

For hva sier dette egentlig om meg? For det første forteller det meg at jeg har et behov for å fortjene å hvile. Når jeg er sliten lurer jeg alltid på om jeg har grunn til å være sliten før jeg kan tillate meg selv å hvile. Jeg minner meg selv om at jeg ikke er småbarnsmor og nok ikke vet noe om hva det egentlig er å være sliten. Jeg lurer på om Kjetil ville vært like sliten hvis han hadde gjort det samme som jeg nettopp har gjort. I det hele tatt: kan det forsvares at jeg føler meg trøtt? Og hvis ikke: kan jeg virkelig sette meg ned? Hodet mitt vet det innlysende: hva er det å spørre etter? Jeg er sliten! Er ikke det nok informasjon til å unne seg litt hvile? Følelsene derimot…

Thomas Sjødin har viet en hel bok til temaet hvile (Mens du hviler, 2014), og noe han skriver i et av de siste kapitlene treffer et punkt hos meg: ”Jeg møter stadig flere mennesker som bruker nettopp [disse] ordene om underskuddet på ro og hvile: ”jeg strekker ikke til”. Som om det ikke er oppgavemengden eller tyngden av ansvaret som er problemet, men det at man selv ikke føler seg høy i hatten. Jeg for følelsen av at der vi tidligere sukket ”det er for mye”, sukker vi nå ”jeg strekker ikke til”. Sjødin fortsetter: ”Og da må man spørre seg: hvem er det som har kommet opp med tanken om at vi må strekke til? Og hvem har i så fall fastsatt og normert hvor langt et menneske skal strekke til?”. Jeg lar spørsmålet henge litt.

Sjødin fortsetter med å formulere det han kaller ”Sjødins trossats”: ”Du trenger ikke strekke til. Det holder at du er til. Alt utover det er en bonus.”

Helt ærlig: jeg liker det Sjødin skriver, men den overnevnte trossatsen var jeg frista til å utelate. For det åpner jo opp for all slags latskap, gjør det ikke? Hva med våre talenter, gaver, verdens behov… Det rokker med noe. Jeg kan prøve å forsvare det teologisk, at det ikke er helt innafor. Vi er jo ikke bare skapt til å nyte livet, er vi? For hvis vi er, hvorfor skapte Han oss i sitt bilde til å herske gjennom å tjene og skape? Men argumentene holder ikke. For det første tror jeg ikke det var det Sjødin mente: at vi bare er her for å nyte. Jeg tror han også vil verden noe. For det andre er det ikke teologien som gjør at jeg fristes til å utelukke de siste ordene. Det ligger noe annet under.

En annen bok gir meg ord til å sette på problemet. Neil Cole, en av mine favorittforfattere, skriver i boka ”One Thing” (2016) om det han kaller ”Martasyndromet”. Han henviser til historien om søstrene Marta og Maria hentet fra Lukas 10. Marta (jeg liker å tenke at hun er den eldste søsteren – ærlig talt, hun oser storesøster) er travelt opptatt med å stelle i stand til selskap, mens Maria (oser lillesøster!) setter seg ned for å lytte til Jesus og bryr seg ikke om å hjelpe til. Dere kan nå antageligvis lukte mariaforakten min lang vei i det jeg skriver. Her kan det, med fare for å avspore oss alle, nevnes at ingen av mine fire lillesøstre er slike typiske lillesøstre. Mine foreldre er ekstraordinære. Men, tilbake til historien: til min forferdelse ender den med at Marta – og ikke Maria (!!) – får kjeft/korreksjon/kall det hva du vil av Jesus.

Cole skriver: “The Martha syndrome is the fact that most who suffer from the same stressful extreme of Martha actually prefer it over the relaxing and spiritually enriching practices of Mary. When the story is presented to someone who suffers from the Martha syndrome, he or she still prefers Martha`s way over Mary`s – and Jesus`. People justify this by passionately proclaiming: “If we don’t act like Martha, nothing will ever get done in this church!”

Offentlige bekjennelser er ofte hverken passende eller sjarmerende, men dere skal få en av meg likevel: Marta har min dypeste sympati. Og det er vel en fare for at det er dette Martasyndromet som gjør at jeg reagerer på Sjødins uttalelser om å være til.

Det er på tide å runde av mitt lille ”note to self”. Og jeg kunne gjort det med klisjeen om at ”det vi vet noe om kan vi gjøre noe med”. KAN vi det? Ja, vi kan vel det. Men GJØR vi det? Vel, det vil tiden vise.

 

Bangkok. Asiateamet. Revive Asia

2017 har til nå vært rimelig innholdsrikt. Ferie i Hua Hin, visitas fra Norge (sjefene kom på besøk, er det ikk det det kalles?), stabsdager i nabolandet og ikke minst: nesten en uke i Bangkok. Her kommer noen glimt fra sistnevnte.

Vi dro til Bangkok først og fremst for å være sammen med denne gjengen (se bildet over). Staben i Thailand Christian Network, teamet som leder IMI sitt arbeid/engasjement i Kambodsja, beboerne på Actahuset (kristent kollektiv i Mukdahan) og Impulsbandet i Thailand.

Første del var det kun oss i TCN og Kambodsjateamet som var sammen, og så kom resten etterhvert. I løpet av dagene har vi blitt mer kjent med hverandre, delt lærdommer og brukt masse tid på å være med Gud sammen med hverandre. Vi reiste hver til vårt etter å ha konkludert med at vi ikke lenger vil se på oss selv som to team: Thailandteamet og Kambosjateamet, men som et team med fokus på Asia. Det blir utrolig spennende å se hva Gud har tenkt å gjøre gjennom denne gjengen, særlig i landene rundt Mekong. Stay tuned!

Kjartan tegner og forklarer. Denne nydelige modellen viser hvordan vi kan se for oss strategien i Asia fremover: en strategi der ikke staben fra Stavanger må dra til nye steder for å starte arbeid, men en strategi hvor gjengen fra Thailand og Kambodsja sammen kan begynne å tenke arbeid i andre asiatiske land.

Terje og Chaia forteller fra arbeidet i Kambosja. Det skjer utrolig mye spennende der, sjekk ut http://www.voyagetolife.com hvis du vil lese mer om det!

Vi var ikke bare seriøse, altså. Terje (leder for IMI-kirkens internasjonale arbeid) slo et slag for en “culture of fun”, så da…

I løpet av turen til Bangkok var vi også med på konferansen “Revive Asia” sammen. Og jeg har lært at asiatere definitivt kan å lage fest! Dansere, flagg, stasj… Veldig gøy! Vi kan ellers informere om at Sveits og Norge har fått æren av å bli innlemma i Asia heretter. Ikke verst!